Dikt 3. De små uønskede

Dere var knapt nok gamle til og spise fast føde

da dere ble lakt opp i en pappeske og lempet

ut på en stor ukjent plass.

Dere var redde, og usikkere

og hvor var deres kjære og

snille mor.

Alene ble dere stående i esken

ingen kom for og hente dere

sultne og redde som dere var.

Dere måtte lære dere og klare dere

selv i den harde og brutale værden.

Utsultet, ustelte, møkete

og utslitte søker dere trøst

i bakgårder hos fremmede.

Ingen trøst og mat er og finne.

Huff vekk med deg katt jævel

sier de til dere, og kaster stener

etter dere.

Vett skremte løper dere det dere orker

finner en bortgjemt krok, krøller dere sammen

og prøver og sove.

dagene går, de må gå i søppelkasser

og finne mat, dere er for slitene til og fange

mus og annet selv.

Dere søker trøst og varme hos hverandre

varmer dere og steller hverandre.

Så mange dager uten mat og varme

så mange dager med å bli jaget bort

kastet etter og skreket til.

De små blir redde for mennesker,

de er jo bare slemme, de gir opp håpet

og vinteren kommer.

Snøen daler ned, de fryser

er utslitte og utsultet.

når de har snødd nesten helt ned

og trodde alt håp var ute

kommer det endelig en snill

sjel og finner de.

De er livredde, men for svake til

og springe, varsomt blir de tuller inn i ett

varmt og tørt pledd.

De får mat, rent drikke

stell og varme.

De har endelig fått ett hjem

Takk til dere som har ett hjerte rom